• Home
• About
• Books
• Store

Buy book one in English

Kjøp bok én på norsk

In a world of AI slop, support real people, like myself!I worry about AI taking work away from writers, artists, designers and musicians. Their creativity and skill deserve our support. Winterstorm was written entirely by me, and its cover was created by a human artist.

My earliest emailed backups of the Winterstorm manuscript date back to 2017, five years before ChatGPT was even released.

• Home
• About
• Books
• Store

• Home
• About
• Books
• Store

The king of Hydas is dead
Poisoned by his own daughterAveline is the king’s bastard daughter. She has murdered her father, but the promise she was given in return was a lie. Now she must flee the capital, pregnant with the usurper’s child. At her side stand the king’s last loyal bodyguards. They have sworn to protect the king she killed. If they learn the truth, they will kill her.When Ben Eaglain, a warrior jarl from the cold north, hears of the king’s murder, he sees his chance to carve out a kingdom of his own. But to claim his own crown, he must ally himself with a man who could just as easily have been his enemy, and who knows the secret he has carried for sixteen years.Everyone believes Sten Woodheart died in the war. After twenty years in exile, he has returned with a new faith and dragon blood in his veins. For centuries, the people of Hydas have cast their dead into the chasm. Now they are climbing back out. Sten has come to stop them, but no one believes a word he says.Winterstorm is the first book in the Hydas Saga and a fantasy novel for adult readers.

Excerpt (english)A taste of the prologue from Winterstorm, book one in the Hydas Saga.Far to the south of Hydas lies the chasm, a bottomless rift that divides the land in two. One winter night, Falk Crewe, one of the king’s toll collectors, discovers that something is crawling up from the depths.(...)

Utdrag (norsk)En smakebit fra prologen i Vinterstorm, bok én i Hydas-sagaen.Langt sør i Hydas ligger kløften, en bunnløs revne som deler landskapet i to. En vinternatt oppdager Falk Crewe, en av kongens tollere, at noe kommer kravlende opp fra dypet.(...)
Kongen hadde sendt dem hit. Tyver, drapsmenn og gjeldslaver ute av stand til å betale. De ble lovet ærlig lønn for ærlig arbeid, men de fleste endte opp i graven. For hver mann som kom kravlende opp etter et år, var det ti som ble igjen der nede i mørket, knust, kvalt eller forsvunnet i de endeløse tunnelene. Falk hadde overlevd fjorten år i det dypet. Nå tok han i stedet imot mynter fra pilegrimer og handelskaravaner, og etter alt det han hadde sett der nede, virket det å flå menn for sølv som et ærlig stykke arbeid.
Fingrene hans fant en avlang metallbit som hang i et kjede rundt halsen. Tera, sto det med grove bokstaver. Navnet til datteren hans, risset inn med et barns ustødige hånd. Hun måtte være voksen nå, kanskje med egne unger. Han lurte på om hun husket ham i det hele tatt.
Kløften hadde alltid lokket menn ut til kanten. Noen kom for å dumpe sine døde. Stormtroende mente at det bunnløse dypet ledet dem rett inn i dødsriket. Andre hadde mørkere hensikter. Falk hadde mistet tellingen på hvor mange ganger benkeplasser sto tomme i spisehallen på kveldene da noen hadde forsvunnet fra patruljerutene sine. Ingen kommenterte det. I stedet ble det servert én mindre porsjon med stuing, og så latet man som ingenting.
Men noe var annerledes denne kvelden. Mens han sto der og stirret ned i dypet, fikk han en fornemmelse av at noe stirret tilbake. Et svakt omriss av noe. Gjennom snødrevet så han en skikkelse som klatret lydløst oppover klippeveggen. Instinktivt trakk han langsverdet og senket spissen. Hule, døde øyne stirret opp mot ham. En stund sto verden stille mens de betraktet hverandre i taushet.
Falk ventet, for paralysert av frykt til å foreta seg noe. Brått dukket flere slike skapninger opp fra skyggene, og de samme glassaktige øynene stirret opp på ham. De klatret målrettet oppover uten å ta blikket fra ham. Silhuettene hadde fått menneskelignende konturer, noe som skremte ham enda mer. Vinden nappet i fillene som hang i opprevne klaser på kroppene deres. Flere steder hadde hud, muskler og sener løsnet fra skjelettet. Men ansiktene deres fortrakk seg ikke i smerte av den grunn. De kom kravlende opp fra mørket, like kalde og følelsesløse som lik opp fra graven.
Kulden strammet seg om hjertet som en knyttneve. Han forsøkte å rope ut en advarsel, men halsen hadde snørt seg sammen, slik at den eneste lyden han klarte å bringe frem, var et uartikulert klynk.
Festningen lå like bak noen hauger, så nær at han kunne se røyk fra pipene. Men føttene ville ikke røre på seg.
Flere skapninger dukket opp. Dusinvis av dem halte seg over kanten med rykkvise, unaturlige bevegelser. Flere var svøpt i det som en gang kunne ha vært gravkleder. Nå sto de bare der og stirret bort på ham med gapende kjeft mens fillene blafret i vinden.
Han vaklet bakover og løp. Nordsiden av kløftefestningen lå like ved på en bakketopp, med det vidstrakte, opprevne ødelandet rundt.
"Åpne porten!"
En av vaktene på ringmuren ropte ned en advarsel til ham, men avbrøt midt i setningen.
"Men i stormene, er det deg, Falk?"
Et falmet ulvebanner vaiet i vinden fra en stang på toppen av brystvernet.
"Fiender," fikk Falk stotret frem. "Vi må få varslet de andre."
Hestene vrinsket i stallen, og lyden av berusede stemmer drev ut i mørket gjennom åpne vinduer i spisesalen.
Han måtte varsle flest mulig, så han tok seg opp på ringmuren og begynte å rope.
"Fiender!" brølte han. Stemmen skalv. "Grip våpen!"
En håndfull menn stirret måpende opp på ham. Kanskje trodde de at han var full eller hadde gått fra vettet. Så for å understreke alvoret trakk Falk sverd og pekte med tuppen utover de vindblåste slettene. "De kommer!"
Det hadde hendt før at noen varslet om angrep, men alle gangene hadde det vært falsk alarm. Allikevel så det ut til at noen trodde på ham. Fakler ble tent, og like etterpå, mens bålrøyken drev vestover i den kalde, gufne luften, sto et dusin menn på kløftefestningens ringmur vendt ut mot den snødekkede ødemarken.
Mens de sto der og speidet, mørknet himmelen. Falk grøsset. Kanskje hadde krypene forsvunnet ned i dypet igjen dit de kom fra?
Tollerne klumpet seg sammen rundt fyrfat og fakler i et forsøk på å holde kulden unna. Snø pisket dem i ansiktene.
Kommandant Donnel Gayrin brøytet seg vei gjennom folkemengden. "Hva faen skal dette bety, Crewe?"
Falk så rett på mannen. Han ville ikke bli irettesatt nå. "Jeg så noe på ruten min," sa han. "Det kan utgjøre en trussel."
Donnel snøftet frem en latter. "Kan utgjøre en trussel? Hva mener du med det? Er vi under angrep eller ikke?"
"Snart."
Kommandanten lente seg nærmere, mørk og bister i ansiktet, og fortsatte med en lav, inntrengende stemme: "Hvis dette viser seg å være en spøk, ligger du tynt an."
"Det er ikke en spøk. Jeg sverger."
Donnel myste ut i uværet. "Hvem skulle vel angripe oss? Vi er kongsmenn som vokter grenser og gruver."
Akkurat da lød et langtrukkent hornstøt. Menn snudde seg, men oppdaget raskt at det ikke hadde kommet fra noen av de som satt og drakk nede i spisesalen.
Mennene rettet seg opp. Sverd ble trukket, og bueskyttere stilte seg bak skyteskår. Enda en ulelyd. Og så kom de.
Det var hundrevis av dem. Donnel Gayrin trakk Falk ned på huk bak brystvernet. "Var det disse … mennene du så?" Ansiktet hans hadde mistet all farge.
Falk svarte ikke. Han var sikker på at offiseren allerede visste svaret.
Ingen stiger ble brukt den kvelden. Det trengtes ikke. Skapningene klatret opp murene. Piler hogg tak i bryst, ansikt og armer, men de klatret fremdeles. Så veltet de seg over brystvernet og var overalt.
Falk rykket frem og kastet et spyd. Det hogg inn i overkroppen på en dauing, som straks gikk i bakken. Så tok han noen skritt frem, trakk sverd og lot det falle i en vid bue mot et grågult ansikt som hadde dukket opp like foran ham. Hodet ble snittet tvert av og landet like ved føttene hans, der det ble liggende og gape. Hud hadde løsnet flere steder og hang i tynne flak over kjøtt og bein. Håret hadde falt av i tuster og etterlatt seg væskende sår på issen.
Han sparket det vekk, bannet og svor for seg selv og registrerte at fiendene bare ble flere og flere. Rundt ham lå folk han hadde kjent i lang tid. Noen av dem var døde, andre døende. Noen lå og stønnet mens innvollene rant ut av gapende sår. Falk bøyde seg ned, veltet unna en mann som holdt seg til magen, og grep fatt i håndtaket på det blodstenkede skjoldet hans.
Noen av beinranglene kastet også spyd. Det var noen voldsomme kast. To av dem gikk dypt inn i skjoldet, men Falk fortsatte likevel rett mot dem og fikk drevet dem bakover. Sverdbladet hans flerret opp noe som virket som en eldgammel, fillete lærkofte og fortsatte inn i en mage, men dauingen virket ikke å bry seg, så han gjorde et nytt sverdhogg som snittet av hodet. Det gjorde nytten.
Smerte flammet gjennom siden da et rustent sverdblad skar seg gjennom koften hans og inn i kjøttet. Falk stønnet, vaklet bakover og kjente varmt blod sive ut.
Skapningen som hadde såret ham, presset seg frem, med en løs underkjeve som hang og dinglet i noen hudstrimler. Falk løftet sverdet og drev pommelen inn i skapningens hode. Toppen av kraniet ga etter som et eggeskall og etterlot et rundt krater av gulnet, porøst benstøv. Ikke engang det stanset skapningen.
Et sverd traff Falk i låret og sendte en ild av smerte gjennom benet. Han falt ned på det ene kneet, skjoldet hevet i siste øyeblikk for å fange en fallende øks som ellers ville ha kløyvd skallen. Støtet sang oppover skulderen, og han kjente hvordan hvert hjerteslag pumpet all styrke ut gjennom sår og kutt.
Det tok ikke lang tid før de ble overmannet. Så mange kom kravlende opp murene og opp steintrappene at menn nå la på sprang for å komme seg unna.
En ung gruvearbeider kom vaklende mot ham. Blod rant fra et kutt over det ene øyet. Gutten kunne ikke være mer enn seksten og skalv så voldsomt at han knapt klarte å holde sverdet.
"Hva gjør vi? De er overalt! Jeg kan ikke - jeg vet ikke hvordan jeg skal-"
Falk så frykten som fortærte ham. Gutten kom til å dø om han ikke gjorde noe.
Så ung. Hvis kløftefestningen falt, kunne gutten flykte fra eden. Han kunne dra langt vekk og skape seg et nytt liv, et slikt liv som Falk selv var altfor gammel og svak til å få oppleve.
"Hør på meg." Falk grep ham hardt om skuldrene mens menn døde omkring dem. "Du kommer til å overleve dette, gutt. Ta en hest og ri mot hovedstaden. Fortell kongen at kløften har falt. Si at de døde har kommet opp fra dypet."
Guttens blikk var vilt av panikk. "Men jeg kan ikke dra! Jeg kan ikke forlate-"
"Hva heter du, gutt?" Falks stemme var fast, men mild.
"Jeremy."
"Ri fort mot nord, Jeremy, og ikke se deg tilbake."
Gutten stirret bare på ham med åpen munn.
"Gå!" Falk dyttet ham mot stallen. "Lev, gutt! Du er for ung til å dø! Du har hele livet foran deg!"
Han så Jeremy løpe gjennom røyk og flammer. Etterpå hørte han hovslag nedenfor festningsmurene, og så fikk han øye på en rytter som skjøt ut gjennom porten og forsvant i mørket.
Falk grep halskjedet med den ledige hånden. De blodstenkede fingrene gled en siste gang over metallet. Nok en gang forsøkte han å forestille seg ansiktet hennes, men selv om hun var voksen nå, var det et barns ansikt han så for seg. Det var slik han husket henne.
Leppene hans rørte ved smykket. Jeg er lei meg for at jeg aldri var der for deg. Så nappet han det av og knuget det i hånden.
Det brant i takhalm nede i borggården, og flammer sto til værs. Overalt lå det døde kropper, dammer med blod, oppkast og innvoller.
Da Falks blikk på ny rettet seg mot mørket nede i dypet av kløften, fant han roen. Han tok noen skritt ut mot kanten. Mot dypet som hadde lokket på ham i flere år.
Tommelfingeren strøk kjærlig over datterens navn mens han steg opp på rekkverket. Så kastet han smykket fra seg. Hun måtte bli igjen her oppe. Så ble han stående og svaie på kanten mens vinden nappet i klærne. Hundrevis av dauinger hadde fått øye på ham, men gjorde ingen forsøk på å nærme seg. De sto bare der og så på, tause og uttrykksløse.
Falk ventet litt, tok sats. Hoppet og ble - for første gang på flere tiår - en fri mann, om enn bare for et kort øyeblikk.